Dansk
Min forrige spalte handlet om en opplevelse på årets Roskildefestival, der jeg som frivillig teamleder i en matbod ble møtt av unge danske frivillige som, i motsetning til sine utenlandske kolleger, ikke tok det ansvaret man kunne forvente.
Hvorfor er det interessant? Fordi opplevelsen for meg sier noe om dilemmaene man kan stå overfor som leder, og kanskje også om en trend i tiden som vi som samfunn og bedrifter må være oppmerksomme på.
LES OGSÅ: Matbutikken på Roskilde ga meg en "minnekake"
Kronikken fikk mange reaksjoner, så her er en oppfølging med et spørsmål til deg, kjære leser: Hva ville du ha gjort som teamleder i denne situasjonen?
En jente blant de frivillige har fått ansvaret for å lage chili sin carne sammen med en annen frivillig. Etter kort tid setter hun seg ned på en kasse med hendene under haken og ser på. Jeg tror hun trenger to minutters pause. Men nei, hun blir sittende veldig lenge. Jeg spør om alt er OK, om det er noe hun er usikker på eller om det er noe annet - nei, alt er OK, og hun begynner igjen. Kort tid senere er hun tilbake på boksen igjen. Nå forteller jeg henne at teamet er avhengig av at hun utfører oppgaven sin. Motvillig går hun tilbake til arbeidet.
Etter en stund sirkulerer vi oppgavene, og hun får en ny oppgave. Her gjentar mønsteret seg. Nå ber hun også om en halvtimes pause av "personlige årsaker" og får lov til å gå. Etter en time har hun ikke kommet tilbake. Venninnen forteller henne at hun er på toalettet.
Jeg ser at dette ikke stemmer. Nå merker også de andre barna fraværet fordi "forsyningskjeden" ikke er effektiv. Når jenta endelig dukker opp, tar jeg en samtale med henne på tomannshånd. Hun er flau og sier at hun vil gjøre det bedre, men det blir aldri helt utholdelig. Viljen og ansvarsfølelsen mangler rett og slett.
LES OGSÅ: Uenighet om strategi kan være fruktbart
Så hva gjorde jeg?
I tillegg til at alle frivillige deltok på et fysisk møte der forventninger, oppgaver og kontrakter ble grundig gjennomgått, hadde vi et møte før hvert skift der vi igjen avstemte forventninger og spurte om det var noen spesielle ønsker om oppgaver.
Underveis prøvde jeg å lytte til ungdommenes ønsker og innspill, samtidig som jeg respekterte at de nok heller ville gå ut og høre på musikk enn å jobbe. Det er en av grunnene til at vi byttet arbeidsstasjoner underveis, for at det ikke skulle bli monotont og "kjedelig".
Etter hvert skift samlet vi oss til en debriefing. Her la vi vekt på hva som hadde gått bra, hva som kunne gjøres bedre, og alle fikk en øl for et vellykket skift. De som var i toppform (ja, de var utlendinger) ble diskret trukket til side og fikk ekstra ros.
Jeg gikk inn i lederrollen i matboden med samme utgangspunkt som i min egen bedrift - at de ansatte skal være engasjerte og oppleve meningsfullhet - vel vitende om at både jeg og ungdommene er frivillige, med alt det innebærer av gleder og ulemper.
Men ærlig talt. Hvor langt skal vi egentlig gå som ledere? Det finnes tross alt mange viktige oppgaver på arbeidsmarkedet som mange opplever som uinspirerende, rutinepregede og til ukurante tider. Den typen oppgaver som krever viljestyrke, god gammeldags flid og ansvarsfølelse.
Kanskje kan ikke en frivillig jobb i Roskilde sammenlignes 1:1 med en "ekte" jobb. Likevel kan jeg ikke la være å lure på om vi/jeg, i våre bestrebelser på å rekruttere fremtidens medarbeidere, kan bli så opptatt av å skape engasjement og meningsfullhet. Vi må ikke glemme å stille krav til den enkeltes flid og ansvarsfølelse for sine kolleger og helheten, for som Platon en gang sa: "Flid er lykkens mor".
Denne spalten ble publisert i Jyllands-Postens nærings- og FINANS 7. august 2023.
Da jeg var ferdig, innså jeg at den umiddelbare (og selvfølgelig Bullet-proof) planen jeg hadde, måtte revideres på grunn av noen faktorer jeg ikke hadde tatt med i min intuitive planleggingsprosess. En stor tommel opp og en stor 5 fra meg til MakeMyStrategy™👍👍.
Ronnie Vindbjerg Pedersen
Regiondirektør, Norden
Innsikt